Takras

Hver vinter kommer det samme fenomenet tilbake, og gir enhver person som har tatt faget erstatningsrett vondt i nakken. Ras av is og snø, eller istapper, fra tak.

Fra både et praktisk og rettslig perspektiv, så handler det i utgangspunktet om å redusere risikoen forbundet med slike ras. Det finnes dessverre flere eksempler på at slike ras ikke bare kan ha omfattende økonomiske konsekvenser for de skadelidte, men i ytterste konsekvens medføre tap av liv.

Også i år synes risikoen å være høy. Onsdag meldte politiet via sin Twitter-konto om at det var mottatt flere meldinger om takras i hovedstaden. Resultatet var at én person hadde fått en isklump i hodet og måtte på legevakten. I denne forbindelse kan det være grunn til å informere noe om reglene som regulerer ansvar for takras, særlig hva gjelder å redusere risikoen eller helst forhindre dem fra å forekomme, men også det rettslige ansvar for eventuelle skader et slikt ras skulle medføre.

Det kan være greit å skille mellom materielle og personskader. I antall skadetilfeller vil den første kategorien også være den største, av naturlige grunner. Det går flerfoldige ras i løpet av en vinter, og særlig i Oslo og andre byer med gateparkering, sier det seg selv at gateparkerte biler er svært utsatt for slike skader.

Det som imidlertid får størst oppmerksomhet, og med rette vekker størst bekymring er faren for personskader. Livet til Robin Vedvik Helmersen forandret seg for alltid i 2010, da han opplevde å bli truffet i hodet av en isblokk som falt fra en bygård i Niels Juels gate i Oslo. Saken har i etterkant fått mye oppmerksomhet i media grunnet de store personlige konsekvensene for den rammede.

Slike skader har ofte et rettslig og økonomisk etter oppgjør, for hvem er det som skal bære det økonomiske ansvaret for skader påført av takras? Som vi allerede har vært inne på er det som regel forsikringsselskapene som tar de faktiske økonomiske tapene. Men samtidig er avgjørelsen av hos hvem det rettslige ansvaret ligger, bestemmende for hvilket selskap som må dekke skaden.

Som nevnt i tidligere publiserte artikler på bloggen vår forutsetter erstatningskrav at grunnvilkårene skal være oppfylt, for at det skal komme på tale med noen erstatning overhode. De tre grunnvilkårene er at det må foreligge et økonomisk tap, et ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng mellom disse, slik at ansvaret har nær nok tilknytning til den inntrufne skaden.

Førstnevnte og sistnevnte er i disse tilfellene ikke særlig problematiske, slik at det er ansvarsgrunnlaget som er det juridisk interessante. I dette tilfellet er det primært snakk om det ulovfestede objektive ansvar, og det som vil få fokus i det følgende. Men også andre regelsett vil være av relevans for takrasproblematikken, blant annet visse bestemmelser i plan- og bygningsloven, samt politivedtekter.

Kjerneområdet av det ulovfestede objektive ansvar betegnes ofte som objektivt risikoansvar. Det vil si et ansvar for en stadig og typisk risiko som overstiger det skadelidte med rimelighet trenger å finne seg i, uten å stille krav om at noen har uaktsomt, som er et vilkår etter den vanligste erstatningsrettslige ansvarsregelen – culpa-regelen.

Et særtegn ved den objektive ansvarsformen er at ansvaret knytter seg til en stadig foreliggende risiko for omgivelsene, og ikke en konkret hendelse – som i culpa-tilfellene, men som skapes av den virksomhet som drives, tingen eller innretningen.

For disse tilfellene må det vurderes hvem det er som har størst tilknytning til den risiko som ført til en skade. Ofte formuleres dette som et spørsmål om hvem som er nærmest til å bære tapet.

Som antydet ved omtalen som ulovfestet objektivt ansvar, dreier det seg om domstolskapte rettsregler. I utgangspunktet ble ansvarsformen kalt ansvar for farlig bedrift. Hvorfor illustreres godt av en av de tidligste dommene om skyldformen, nemlig Lysaker-dommen, som gjaldt en nitroglyserinfabrikk som eksploderte og påførte naboene skader.

I motsetning til en sykkelbutikk, vil det alltid være en viss fare for at en sprengstoffabrikk skal kunne ”gå i lufta”. Da er det også rimelig at den som ønsker å drive en slik virksomhet tar høyde for denne risikoen. Dette gjøres blant annet gjennom forsikringer, og tilpassing av prisene som faktureres virksomhetens kunder, for å dekke kostnaden ved å forsikre seg. Denne muligheten til å sikre seg mot økonomisk tap gjennom å forsikre seg, og overføre kostnaden for det til sine kunder, er en mulighet privatpersoner ikke har. Det er derfor et særlig relevant moment i vurderingen, og omtales ofte som pulveriseringshensynet.

Selv om istapper og snøras ikke på langt nær har samme skadepotensial som en nitroglyserinfabrikk, er det samme hensyn som gjør seg gjeldende for en bygård. Det gjelder for øvrig også selv om bygården skulle være i privat eie som sameie. En utleier vil kunne kalkulere inn kostnaden i leien for leilighetene i gården, og et sameie vil kunne fordele forsikringskostnaden på alle sameierne.

Det sentrale i det ovenstående synes altså å være fordeling av et konkret tap på flere, men det vil åpenbart ikke være tilstrekkelig i seg selv. Helt sentralt er å vurdere hvem som har den største tilknytningen til den skadevoldende virksomhet eller gjenstand, men i takras-tilfellene er det ofte ikke særlig problematisk. Det er vesentlig mer sannsynlig enn ikke, at det for disse tilfellene vil være gårdeier som er den nærmeste å bære tapet. Men teoretisk sett kunne man forestilt seg en privatperson som gårdeier, som blir rammmet av et takras fra egen bygård. Hvordan skal et økonomisk tap i en slik forbindelse fordeles mellom hans personlige forsikringer og ansvarsforsikringen for bygget, forutsatt at disse var i forskjellige selskaper? Vi går ikke lenger inn på dette.

Videre er det et vilkår for objektivt ansvar at den risiko som kan slå ut, må være et særegent eller ekstraordinært faremoment. Hva som ligger i dette tydeliggjorde Høyesterett i den såkalte Mønepannedommen (Rt-1972-965), hvor en mønepanne fra taket på en bygård hadde løsnet og truffet en tilfeldig forbipasserende i den sterkt trafikkerte Sannergata.

I dommen ble det vektlagt at hver mønepanne kun var festet med én spiker, som forhindret de fra å skli ned og utfor taket. Videre var det heller ikke installert snøfanger som kunne stoppet mønepannene fra å ramle ned på gaten. Og dertil det at selv med vanlig aktsomt tilsyn og vedlikehold, ville man neppe kunne gardere seg mot risikoen for at en mønepanne skulle løsne. På samme vis vil en tilfeldig forbipasserende kunne rammes av takras eller istapper fra tak, selv om disse naturligvis ikke kan inntreffe hele året, slik som fallende bygningsdeler kan. Det ligger også i dagen at selv med vanlig aktsomt vedlikehold, så vil mulighetene for at det raser fra tak eller detter ned istapper aldri kunne forhindres totalt. Et særtrekk ved disse tilfellene er også at det trolig må tas høyde for at problematikken er vesentlig høyere i perioder – avhengig av været, som gjør at rutinemessig vedlikehold neppe vil være tilstrekkelig for å redusere risikoen.